Jeg overlevde!

Så vidt. De første 30 sidene av filmen min ble workshoppet i dag. Det vil si 9 elever pluss en lærer viet to timer til bare meg og mine sider. Hva funket, hva funket ikke. Jeg kunne sverge på at det ikke funket. Sånn generelt. Jeg visste jo hele tiden av filmen min ikke var prisverdig eller no, men håpet i hvertfall at jeg skulle få den litt morsom. Men fy fader, at det er mulig å skrive noe man hater så mye selv. Så kom nervøsiteten. Jeg ble skikkelig nervøs. Sånn teit nervøs. I to uker fikk jeg ikke sove og når dagen kom kunne jeg sverge på at jeg hadde løkringer ned til hoftene. Poenget er at, tro det eller ei, men jeg har fått et forbanna latterlig rykte jeg må opprettholde. Og den lærern vi hadde er hun som rettet min Family Guy episode og hun var skikkelig "Go Thea". Så når jeg sendte ut disse sidene tenkte jeg at hun skulle bli mer "Go Home Thea".

MEN. Heldigvis så var det ikke så værst. AAaaaahhhhh... Det er selvfølgelig mye som må fikses, for dette med langfilm er tydeligvis ikke min greie, men hallo lettelse.

SÅ. var det Sketch. Og DER tenkte jeg at "hei, dette er min greie - dette går i hvertfall bra!". Var skikkelig ovenpå og bombesikker på at min sketsj var best i klassen. Men igjen skulle jeg ta grisefeil: "Er liksom noe som mangler", sa lærern.

Den dagen jeg skjønner meg på frk. hjerne skal jeg drukne henne i øl.



Nå stikker jeg til Big White!
Ha en fantastisk helg.

Jeg hater, hater, hater

filmen min! Argh!

Så da kan jeg jo heller ta en bloggepause nå som jeg har lovt å blogge mer. Til helga skal jeg og Steven Mare fra Sør-Afrika være med University of British Columbia til et fjell som heter Big White. Fytterakkern sin, det blir gøy.



I dag fikk vi e-mail med romlistene og jeg stusset fælt på noen av navnene. Det skal visstnok være med en Havard, en Halvor, en Oyvind, en Kjetil og to Markuser. Enten så skal jeg leke med nordmenn hele helga eller så skal det mobbes for rare Canadiske navn. Jippi!

Og det skal søren meg bli godt å snakke litt norsk igjen. Nå som jeg har begynt å slappe av når jeg snakker engelsk har jeg begynt å snakke dårligere igjen. Denne uka har jeg for eksempel hatt mange av:

"I'm serious, assa".

Og

"It's not that I don't agree, liksom".

Se -hun blogger

I går fikk jeg en telefon fra et stykk drita søster og hennes enda fullere venninne, Marga, som hadde nachspiel på kjøkkenet i Rundtjernveien sammen med mamma. Etter at Tina hadde fortalt om hennes skumle langrennstur i skauen, med overbevisning om at opptil flere pedofile skulle komme å ta henne- til tross for at hun er godt voksen, og etter at Marga hadde pitchet et par high-school filmer, maste de fælt om denna bloggen. (VM i lang setning)

I jula minte også Peter meg om hvor kult det er å ha blogg, så værchego'. Og til dere andre: Slutt å mas, jeg blogger.

Neida. Det er hyggelig at dere etterlyser mine ord. Virkelig.

Det er bare det at jeg ikke alltid er sikker på om livet i Canada alltid er så bloggeverdig. Når jeg har de værste deadlinene så gjør jeg ikke stort annet enn å sitte å skrive nemlig. Stakkars Maja måtte høre på min klagesang her om dagen. "Å HERREGUD, tenk om jeg glemmer hvordan man er sosiaaaaal". Dramaqueen? Joda, men likkavæl.

For å oppsumere. Nytt år - nye muligheter og så videre. Nå må jeg løpe. Jeg skal spille street hockey med folk i klassen. Skulle du sett, jeg skal ut døra.

Å blogge, skal blogge, har blogget, skulle ha hatt blogget.